Kinn i Kvæfjord

Topografi

På 15 grader 50 minutter øst, 68 grader 56 minutter nord ligger gården Kinn. Den lille strandflaten ytterst i Kvæfjorden har her gitt plass til fem bruk med mange mål dyrket mark. Bak den smale strandflaten reiser fjellene seg majestetisk mot himmelen. Den mektige kjeden med sine ville topper og nifse stup står i sterk kontrast til den lille lune grenda under. Ytterst, ovenfor Kinneset ligger Kinnaksla med sine 613 moh. Det er en rund, lett bestigelig topp og danner, sammen med fjellene på Grytøya, en fin inngangsportal til Kvæfjorden. Den neste tydelige toppen, Tinden, ligger rett over gården. Imellom disse to har ismassene i kvartærtiden gravet ut en forunderlig botndal, Trolldalen. Som en mørk og dyp slukt ligger den omkranset av steile fjell på tre sider og stengt inne av en enorm steinur på den fjerde. Om det noensinne har vært troll her, skal være usagt. Men om så er tilfelle, har den siste jotun møtt aftensolens flammende skjær da han tittet over fjellkanten en sommerkveld, og dermed blitt til sten  og dannet den knausen som nå heter Trollet. Forøvrig er Trollura et slikt sted hvor man gjerne venter å møte trollet om man ferdes på de trakter en gråværsdag.

Syd for tinden gjør fjellkjeden nok en slynge, denne gang rundt Kråa, og kommer ut igjen med Ramnen. Det er et bratt og forrevet fjell, men frodig grønt helt til topps. På nordsiden ligger en steinur hvor de nederste blokkene er store som hus, Bjørnsteinan. Her har formodentlig bamsen holdt hi. Høyeste topp på Ramnen er Nils Andersa-tinden.

Fortsetter vi innover, faller oss straks i øyet en mektig, steil og ubevokst vegg, som hever seg nesten 600 meter rett til værs. Det er Svinfoten, Kinns høyeste fjell, som med sine 816 m.o.h. ligger her bak Båtvatnet og liksom er kronen på skaperverket.

Syd for Svinfoten ligger et ”pass”, Vatsskaret. Det har ofte vært benyttet til fjellovergang når folk fra Kinn skulle på fisketur til Blekksvatnet. Veien blir ganske kort om den legges slik, men der er bratt og ulendt.

På den andre siden av skaret ligger Slettheia, som bærer sitt navn med rette.Oppi der er det en  hel liten fjellvidde, som faktisk er ganske sjelden på de trakter. Dette trekantplatået er også basis for en forgrening av fjellkjeden. Skrefjellet bøyer her av, først mot øst, senere nordover. Inne i denne hesteskoen ligger det idylliske fjellvannet Slettheivatnet.

Etter å ha passert det nevnte platå, treffer vi på et nytt skar. Også Kvalskaret, som det merkelig nok heter, har vært mye brukt som passasje til Blekksvatnet. Veien blir adskillig lengre, men her er lett å gå, og det er et vakkert terreng.

Det siste av fjellene i denne kjeden er Nattmålsfjellet. Det er villere og mer forrevet enn de fleste av de omtalte tinder, og de fleste toppene er meget vanskelig tilgjengelig. Det er et farlig fjell på mer enn en måte. Mange av hamrene er slik bygget at det er lett å komme seg til dem, men nær sagt umulig å komme seg derfra.

Ett fjell til hører under Kinn, Sandnestinden. Det ligger som en stor pyramide rett øst for Nattmålsfjellet. Sydover fra toppen er det ganske flatt, og midt på sletten ligger et grunt lite vann, Skjellbekkvatnet. Bekken fra dette danner grensen mellom Kinn og Finnsæter.

 

Vassdrag

Det er tre viktige vassdrag på Kinn. Lengst i nord Trolldalsvatnet med Buelva. Langs alle fjellsider renner bekker ut i vannet, men tilsiget er ikke større enn at elva er for en bekk å regne sommerstid. Dette er fordi det er bare små snøleier i nedslagsfeltet. Den største tilsigskilden ligger i et grundt vann oppe på fjellet NØ av Trolldalsvatnet. Her er et stort nedslagsfelt for regn, og snøsmeltingen pågår hele sommeren. Elva ned til havet er ganske kort og går i mange grener.

Det er forholdsvis mye fisk i vannet, særlig røye og ørret. Men bestanden er for stor til det lille vannet, slik at det meste er små og mager fisk.

Det første vassdraget syd for gården dannes av Slettheivatnan, Halsevatnet, Båtvatnet, Mølnelva, og Tverrelva fra Kråvatnet. Mølnelva er hovedåre. Den snor seg i små stryk nedgjennom myrlendet med tett bjørkeskog på begge sider. Et stykke nedenfor Tverrelva brer den seg ut i en kunstig dam. Dette er kraftverksdemningen som i mange år forsynte gårdens eget el-verk med vann. Nå står hele anlegget for fall. Lenger nede kaster elva seg utfor Høgfossen med bulder og brak. Vel nede på flatmyra deler den seg i to grener. Før var det to like grener, nå er den nordre nesten tørr. Her har det i sin tid vært en mølle, hvilket jo også navnet Mølnelva forteller om. Nå er det bare grunnstokkene igjen av det gamle kvernhuset.

Elva og Båtvatnet har fin bekkørret. Den har et brunlig farvepreg med rød og svart spetting. Også her er bestanden i største laget, slik at det er mye småfisk. Enda finere ørret er det i Slettheivatnet. Den er større, har et mer sølvglinsende skjær og for det meste svart spetting. I Halsevatnet (bak Båtvatnet) er det røye, men den er under 10 cm.

Det tredje og lengste vassdraget er Sandneselva med bielver. Vi kan følge elva helt oppe fra Storeidet (mellom Lilleslemmen og Nattmålsfjellet). Først renner den som en liten bekk ned til myrlendet. Her møter den bekker fra alle fjellene omkring, blant annet fra Storvikvatnet. Så bukter den seg lett ned gjennom dalen, omhyllet av bjørk som til en allé. Så kommer også Tverrelva fra Kvalskaret til, og over små stryk skynder den seg mot havet.

Denne elva har også fisk, små, men god bekkørret. Fisken her skiller seg ut fra den i de andre elvene ved å ha en tydelig hvit stripe på gattfinnen.

 

Jordsmonn og vekstvilkår

Jordsmonnet rundt gården er heller skrint. På strandflaten der husene ligger, er det mye forvitringsgrus blandet i humusen. Det er et surt løsmateriale fra de kiselholdige granittene i fjellet. Resultatet er et sandholdig jordlag som egner seg godt for åkerbruk. Især trives poteten godt i slik jord.

Innover er det myr som er opparbeidet til eng. Dreneringen er mange steder så dårlig at jorden i regnfulle somre er for en hengemyr å regne. Jord av denne typen er svært kompakt, slik at den inneholder lite jordluft. Dette fører til at jorden får et galt bakterieinnhold hvor skadelige anaerobe organismer tar over, og de nyttige nitrogenbakteriene må vike plassen. Grunnvannet er surt fra før, og blir ikke bedre av å stå i myra. Det er klart at slike forhold ikke kan go noen effektiv produksjon av forplanter. Det er mose og soleie som trives best på disse engene. En grundig gjødsling med kunstige gjødningsstoffer er nødvendig hver vår om avkastningen skal bli stor nok. Det viser seg ved forsøk at særlig kalksalpeter er en effektiv tilsetning, da dette holder jordens pH-verdi noen lunde nær det normale.

Videre sydover er det myr helt fra flomålet til fjell-liene. Det er nok flere forskjellige myrtyper innover her, men stikk-bonitering viser at de for det meste er sure. Også liene langs Skrefjellet er relativt næringsfattige. Under skogplanting her var det nødvendig med ekstra gjødsling. Sandnesdalen er imidlertid noe spesiell. Det er en typisk bredal, og derfor har den også sitt ra (endemorene) ytterst. Her er det ganske tørre heier med fodig lyng og starrvekst. Langs fjellsidene innover er jorden ganske næringsrik – noe som gir seg utslag i en frodig vegetasjon. Nede i dalbunnen møter vi igjen de sure starrmyrene.

 

Skogen

Den beste skogen på Kinn finner vi i liene på Sandnestinden, både på øst- og vestsiden. Det er staselig bjørkeskog med høye, tykke, enkeltstående trær. En slipper å slå seg frem gjennom kjerr og buskas når en ferdes på disse trakter. Det samme er tilfelle i Skrefjell-liene, men trærne har unektelig et mere værhardt preg her.

Nede på myrene finner en også små skog”kryller”, men det er for det meste kronelbjørk. Hver av disse små myrskogene har fra gammelt av sine bestemte navn. For eksempel Matmorskogen, Føllskogen, Kråkskogen osv. En av disse skogene er verd å merke seg, Buskogen. Den ligger, som navnet sier, på Bua – rett vest av Buskjæret. Selv om grunnen er myr her også, er skogen både tett og høyreist. Det er større avstand enn vanlig mellom trærne, og bunnvegetasjonen er tett. Før var det utslåtte her, nå er det plantet gran.

 

Historie

---

Den første bosetning

Det hadde allerede lenge bodd folk i Kvæfjorden da det første mennesket slo seg ned på Kinn. En regner at jernalderen her begynner ca år 700, og ikke lenge etter ble de første gårdene, Vogtor, Hemmested og Rå bebygget. Utover i vikingtiden vokste det etter hvert flere gårder, stadig lengre ut i fjorden. Reinstad ble bygget av vikinger ca år 900. Finnsæter og Kinn er de yngste gårdene, bebygget på 1200-tallet.

Det var relativt mange vikinger på Hinnøya og på småøyene i nord. Kjente navn fra Snorres kongesagaer er Tore Hund på Bjarkøy og broren Sigurd Toreson på Trondenes. ”Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy . . . .Sigurd bodde på Trondenes på Omd (Hinnøy), han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens håndgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de to, for han var kongens lendmann”

Det er på Kinn flere fortidsminner som er til stor hjelp når en skal tidfeste den første bosettingen. Det viktigste er gårdshaugen hvor stedets eneste oppsitter har holdt til. Det er en uklart markert, nå oppdyrket forhøyning i landskapet. Tidligere tegnet den seg tydelig i terrenget, men i løpet av de siste mannsaldre er den blitt kraftig beskåret ved fjerning av jord. (Vi finner materialet igjen i den steinete jorden på Kleivsletta.) Figur 4 på side xx viser hvordan haugen er orientert. Hvis en graver litt ned i jorda her, vil en finne flere ting som viser at mennesker har levd her for hundrevis av år siden. Man skal faktisk ikke mer enn en meter ned før en støter på trebiter og stokker, trekull, aske og kalk- eller klebersten. En liknende gårdsgrunn, Toftåkeren”, er funnet på nabogården Finnsæter. Det skulle vise seg at disse gårdene er grunnlagt omtrent samtidig.

Ellers er den gamle mølleplassen et fortidsminne som er verd å merke seg. Ved den nordre grenen av Mølnelva kan man ennå se rester etter den gamle kvernen. Det er ikke godt å si hvor gammel den er, men her har nok vært dyrket korn langt tilbake i tiden.

Det er også grunn til å stanse opp ved de mange tareovnene en kan finne langs fjæra. Nesten i hver eneste vik mellom Sandneset og Finnsæter kan en se slike steingruer, ca en meter i diameter. De forteller om menneskers strev for å utnytte alt det havet hadde å gi.

De fortidsminner en lettest legger merke til når en ferdes omkring på Kinn, er gammetuftene på Gamman. De er ikke så iøyenfallende på lang avstand, men dersom en først går og roter mellom de einerkledte knausene, kan en plutselig snuble over en av de halvmeterhøye vollene som engang har vært vegger i bolighus. De best bevarte finner man like ved stien, ca 7 m fra flomålet, NV av Gammeskjæret. Nord for den smale knatten ligger en utydelig tuft, på sydsiden to klart markerte tufter, langvegg mot langvegg.(se fig 5 og 6) Hver av tuftene måler 5 x 4 meter slik at hele byggverket blir nesten ni meter langt. Veggene er halv meter høye og fra halv til 1 m brede. De er laget av steinblokker fra fjæra, men er nå godt gressbevokst. Åpningen har vært mot havet. Midt i begge tuftene er det en liten haug som nok har vært gruer. I den ene av disse er det funnet trekull, aske og avfall i form av beinrester og liknende. Det ble også funnet en liten klinknagle av jern (fig 7).Disse funn viser at gammene ikke bare har vært i bruk den aller første tiden av bosettingen på Kinn, da naglen er ganske forseggjort. Aldersbestemmingen er i det hele svært vanskelig, og det har heller ikke lykkes å finneut om tuftene er norske eller samiske. En annen mulighet som en heller ikke kan se bort ifra, er at det har vært rorbugammer som kanskje bare er et par hundreår gamle. Under de store skreifiskerier den gang er det sannsynlig at fiskerne bodde her ute. Det er gode muligheter for å sette opp båter i vikene rundt om.

De første mennesker som slo seg ned på Kinn, har livnæret seg i det vesentligste av fiske og jakt. Husdyrholdet har nok vært relativt beskjedent da lite jord var oppdyrket. Vinterfor til dyrene har de nok samlet i utmarka, da det lille åkerland som var, nok måtte benyttes til å dyrke korn og nepe. Eggeværet Kinnholmen har nok spilt en betydelig rolle for folket allerede da. En kan spekulere på hvorfor gården er blitt liggende akkurat der den er. Den mest sannsynlige årsak er vel at folket ville bo så nært fiskeplassene som mulig.

 

Eiendomsforhold i historisk tid (etter ca 1500)

Det var mange leilendinger sammenliknet med landet forøvrig på 1500-, 1600- og 1700-tallet. Dette henger sammen med at det er så langt imellom hver storgård her. Bøndene hadde imidlertid bedre forhold enn mange andre steder. Leilendingen satt trygg på gården sin dersom han skikket seg vel, og arbeidet godt. Når en mann skulle overta et bruk, måtte han betale en innfestningssum, som for en middelsstor gård kunne være ca 200 kr. Han fikk da bykslet gården på livstid for seg og sin hustru. Dertil kom en årlig landskyld slik loven befalte.

Bøndene arbeidet relativt fritt på sine egne gårder. Hoveriarbeid ble sjelden eller aldri pålagt dem, og det var lite av andre ytelser til jorddrotten også. Disse positive forhold skyldes nok også den spredte bosetningen.

Men trods disse i praksis lempelige forhold – jorddrotten hadde all makt over gården og kunne gjøre med den som han ville. Det sies at erkebispen Aslak Bolt en gang skal ha inndratt halve Vogtor gård fordi leilendingen der hadde syndet mot det sjette bud.

 

Eiere og brukere etter middelalderen

I riktig gammel tid var det bare ett bruk på Kinn, og det var krongods, eller kirkegods. Fra 1567 hører man om Edis Raeinezen på Kend. Han var antagelig stedets eneste oppsitter, og drev en gård som i matrikkelen av dette hadde en skyld (verdi) på 1 vog.I matrikkelen nevnes også navnet Siøuold på Kend, men her er intet anført om gårdsverdien. Kanskje var han ikke fastboende.

I 1666 er det fremdeles bare en oppsitter. Det er Matz Christensen som styrer kongens bruk med en landskyld på 1 våg. Han har da hatt gården i ca 40 år. Matrikkelen dette året er temmelig omfattende, da det pågår en folketelling samtidig.Brukeren har to sønner: Christen, 26 år og Jens, 16 år som er vanfør. På gården er det også en knekt, den 24 år gamle Micher Olsøn. Dertil kommer husmannen, Knud Jønson som er 40 år.

Fra ca 1700 blir det et naboskap på Kinn. To brukere, Hans Pedersen og Torleif Nielsen har da en samlet skyld på 2 våg. I matrikkelen av 1723 står blant annet : Kind har til nå vært fiskesete. Sår 4 tønner blandkorn, får lite eller intet igjen. 1 hest, 4 kyr, 3 sauer, 2 geiter. To oppsittere.

Brukene skifter ofte brukere i dette hundreåret, ofte ved inngifte. En ser flere eksemplet på at gården forblir i familien gjennom døtrene, som gifter seg med menn fra andre grender og blir boende på Kinn. Dette kompliserer ofte slektsgranskningen da det alltid er mannen som førers opp som bruker. De fire Nilsen vi finner i løpet av historien er således neppe i svært nært slektskap med hverande.

Et sted kan en imidlertid slå fast at gården går fra far til sønn. I 1770 heter en bruker Mens Nielsen. Han er gift med Abelona Hansdatter. Deres sønn Jens Mensen er ført opp som bruker i 1776. Året etter lar han fugleværet på holmen fredlyse, og i 1805 står det at han får skogseddel på 1 tylvt 6 alens tømmer. Den andre brukeren dette året, Nils Johansen, får på samme ting 2 tylvter 6 alens bygningstømmer.

Rundt 1800 kommer det en ny situasjon i eiendomsforholdene idet kongen begynner å selge jord til bøndene. Den første selveier vi hører om på Kinn, er Niels Henriksen. Han får i 1791 skjøte på sitt bruk for en verdi av 1 pund 12 mark. Men han driver det antagelig ikke selv, da Mentz Nielsen er oppført som bruker i 1813. Den andre gården tilhører fremdeles kongen, men Jetmun Gregussen overtar nå etter Jens Mensen.

Forholdene i årene fra 1830 til 1860 er temmelig kompliserte, og med de sterkt begrensede kilder som er til rådighet, er det svært vanskelig å følge gangen i utviklingen. Det følgende vil derfor bare være en teori om hvordan det hele kan ha utviklet seg.

I 1825 kjøper Mens Nilsen sitt 36 mark store bruk. I løpet av de følgende ni år legger han gradvis under seg det andre bruket også, men selger i 1834 en fjerdedel av sin eiendom (18 av 72 mark) til Anders Andersen for 80 spd. Denne delen blir i 1855 solgt videre til Markus Nilsen og enken etter boren Peder, Anna Olste, for 80 spd og kår til Anders Andersen. Disse to deler senere sin eiendom mellom seg og selger etter endel år sine parter til nye innflyttere. Resten av Kinn blir i 1851 overtatt av Jacob Iversen, som senere deler gården likt mellom sine sønner.

Da Mens Nilsen døde, ble gården arvet ved inngifte. Hans datter Pernille, på dialektform kjent som ”Pernella Menste”, giftet seg med en innflytter, og disse tok opp gården. Mens’ eneste sønn Niels tok ikke farsgården, men giftet seg i Godfjorden og fikk et bruk der. Den nye innflytteren het Jacob Iversen Kongspart. Det har vist seg å være meget vanskelig å finne hvor han kom fra. Det tradisjonelle har vært at han var fra Vågå, men nærmere undersøkelser har vist at navnet er ukjent på de trakter. Derimot ligger det en gård som heter Kongsparten på Tangen i Hedmark. Også her er det gjort forsøk på å finne ”vår mann”, men uten fruktbart resultat. En tredje mulighet er, om en skal holde seg til Laila Kinds utskrifter fra Riksarkivet, at han kom fra Sel i Gudbrandsdalen. Dette siste er imidlertid ennå ikke undersøkt nøyere på stedet.

 

Jordskifter

Det hadde aldri vært faste grenser mellom brukenes utmarksområder, da det i 1723 ble holdt en skifteforretning for gården Kinn. Her ble grensene for gården gått opp og beskrevet: I syd Skillbekken mot Finnsæter, i vest høyfjellet og Skillbekken mot Lovik. Deretter ble gården skiftet i to like store bruk, hver på ½ våg. Brukene fikk løpenummerne 201 og 202.

Det neste skiftet ble foretatt in 1873, men da hadde altså Mens Nilsen i mellomtiden delt opp sitt bruk 202, og solgt 202A til Anders Andersen. I 1870 var det derfor følgende parter med i skiftet: Jacob Iversen, for 201 + 202B, og Markus Nilsen og Anna Olste for 202A. Under utskiftingen ble hele Kinn delt opp i parseller avgrenset med rette linjer, den første i nord. Den deling som ble foretatt på nordsiden av gården, er den samme som gjelder idag, selv om eierne har skiftet. Det ble fastsatt følgende linjer:

1. Strandstøa – rett til fjells
2. Skavika –nordsiden av buskogen – til fjells
3. Håmannskjæret – langs aksla syd for Trolldalen
4. Olevillmannbakken – langs Rønna

Delingen ble lagt slik: Vest for første linje 202A, mellom første og annen linje 202B osv annenhver teig. Alt syd for fjerde linje ble tillagt 201, derunder også alle rettigheter til havnegang, utslåtte, bær- og torvmyrer. Ditto nord for gården skulle være felles for eierne av 202. Det ble bestemt at enhver skulle slå på sin teig, men 202B skulle få 2/3 av 202A’s slåtte på Stranda.

Sjøtomtene fikk også omtrent den avgrensning de har i dag: Sydligst Jacob Iversen, deretter Anna Olste, nordligst Msarkus Nilsen. De nye linjer for innmarken førte til at Anna og Markus måtte flytte husog fjøs lenger nord. En ser ennå grunnmuren etter den gamle stua. Like etter denne skiftingen delte Markus og Anna sin teig mellom seg. Markus bygde nytt hus og Anna overtok det gamle.

Annas sønn Petter Pedersen overtok bruket etter noen år, og solgte det senere til Petter Nilsen, i hvis familie det ennå er. Markus solgte sin eiendom til en same ved navn Guttorm Jonssøn. Han hadde til da drevet med rein, Antagelig på Andøya. Bruket har senere gått fra far til sønn.

”Aar 1883 den 5. Juni blev efter Forlangende af Lodeier Iver Jakobsen en offentlig Delings- og Skyldsætningsforretning afholdt paa Gaarden Kind, Matr.No 51/1 . . . . for at dele og skyldsætte det Brug i Gaarden Kind som tilforn har tilhørt Jakob Iversen men som nu eies og i Fællesskab har været brugt av Brødrene Nils og Iver Jakobsønner.” Nils og Iver skulle ha en halvdel hver av farens bruk (201 + 202B). Innmarken ble delt mellom dem som den er i dag. Utmarken i grove trekk slik:

• Nils: Nordsandneset og nordre Skrefjellteig
• Iver: Sydsandneset og søndre Skrefjellteig.

 

Dagligliv og årsrytme på gården på slutten av 1800-tallet

Det var ikke lett å være gårdbruker på et kystbruk i ”gamle dager”. Der var ingen traktor eller motorsnekke, ikke nylongarn og plastrive. En kan ofte forundre seg over hvordan alminnelige mennesker kunne få tid til alle gjøremål når allting var så tungvindt og tidkrevende som det var den gangen. Løsningen ligger vel i at man den gang var mer mannsterke på gårdene. En familie hadde da minst fem barn, og man hadde drenger og kårfolk som kunne ta seg av dem mange oppgaver av alle slag.

 

Fiske

Den viktigste inntektskilden på den tid som nå var havet. Utenfor Kinn ligger noen av de rikeste og sikreste fiskeplasser i fjorden, og det kunne vel virke som om det var uutømmelige ressurser å ta av.

Det var tre grupper fiske: Hjemmefiske, Lofotfiske og Finnmarkfiske. De som først reiste ut på fiske, var som regel både på Finnmarka og i Lofoten. Dette var typiske sesongfiskerier, og avreise dagene var de samme, bestemte fra år til år. Like over jul rustet man ut det store fembøringslaget med mat og klær for lang tid, og så seilte de sammen med andre båtlag fra fjorden ned til Lofoten. De returnerte i mars, var hjemme bare få dager før de la i vei til finnmarksfisket. Dette var av kortere varighet, slik at mannfolkene var hjemme til våronna skulle begynne i månedskiftet mai/juni.

På havet utenfor Kinn var det stor aktivitet nesten hele året. Især om vinteren kom det mange båter vest og syd fra for å drive fiske på de kjente grunnene her ute. Som oftest lå de til ”utrors” dvs. det var for tungvindt å ro hjem hver dag, og så opprettet de havnebase Kinn.

De fastboende på Kinn var selvsagt også svært opptatt med hjemmefiske, og i gode år kunne dette gi ganske bra fortjeneste. I 1860-årene blir hjemmefiskets verdi anslått til 14 spd. Pr år for hele gården. Det som gav det beste utbyttet, var utvilsomt sildefisket, hvor Kinnefolket tidlig pekte seg ut blant de store fiskere. Det ser nesten ut til at det lå til familien, da nesten alle de aktive hører til storkarsgruppen. En kan nevne Jacob Iver Kind, Kinn, Jakob Røvik, Gapøy, Ola Kind, Gapøy og Mathis Kind, Sandvik. De hadde alle hver sin store båt med hyrekarer og det hele. Det meste av garn og annen redskap hadde de selv, slik at hyrekarene bare var med som arbeidskraft. Dette gav i gode år store inntekter for basen. Men ikke så at hyrefolket led noen nød, de fikk både mat og husrom av båteieren.

Sildefisket var hardt arbeid som krevde sin mann fullt ut. Alt utstyret var tungt og bastant, og båtene måtte roes. Silda ble ikke solgt med en gang, men ført iland, gant og lagt i salt på tønder. Utpå vårparten gikk det så ferder til handelsstedene, Grøtavær eller Steinavær. Torsk, sei og hyse ble tatt på garn, håndsnøre eller line. Det som ble fisket om vinteren, ble hengt og solgt som tørrfisk om sommeren.

 

Jordbruk

Om fisket ofte gikk etter kalenderen, var jordbruksonnene bestemt av været. Så snart marka var snebar, måtte åkrene pløyes og gjødselen spres. Det var utelukkende naturgjødsel, og den ble kjørt ut i vogn som nesten bare ble benyttet til dette formålet. Så var det poteten som skulle i jorden. Det var sent arbeid, og nå måtte alt som kunne krype og gå, ut på åkeren. Der var både unger og drenger og besteforeldre i arbeid. Den samme sjauen, bare med enda mer arbeid var det når avlingen skulle i hus utpå høsten. Man dyrket ikke bare en liten flekk poteter til seg selv, men sørget for at avkastningen ble så stor at det kunne selges noen tønner. (Potetsorten ”Kvit Kvæfjord” er kjent over store deler av Nord-Norge) Det er god dyrkningsjord for nettopp denne planten på Kinn, så det gav mange fold. Tallene fra 1863 viser dette: Jakob Iversen hadde potetutsæd 10 tdr, avling 60 tdr.

Endel åkerjord gikk også med til å dyrke korn, men her var avlingene svært varierende etter om det var en god eller en dårlig sommer. Jakob Iversen sådde 1 ½ tdr, men avlingen ble ikke oppgitt.

Skogsarbeid

Tidlig på våre, mens det ennå var sevje i bjørka, måtte trærne barkes. Neveren ble brukt til neverkiper og andre bruksgjenstander, til taktekking under torven og noe til opptenning. Barken ble tørket og lagret til garn og nøter skulle barkes. Trærne stod da igjen som hvitesøylerekker i skogen. Når de stod slik sommeren igjennom, var de tørre og lette når de skulle felles og kappes senere på året.

Som man likevel var i vedskogen, ble også emner til gjerde- og hesjestaur tatt ut og barket. De ble tatt hjem med en gang, slik at de var klare når slåtten skulle begynne. Brenselveden ble først kjørt hjem utpå vinteren når det var blitt sledeføre.

 

Torving

Før Sankt Hans skulle også brenntorvet være lagt opp til tørk. Torving var tungt arbeid, men likevel måtte såvel kvinn som kar ut på ”torvhågen” om en skulle få lagt opp brenslet i tide. Enhver spadde på sin teig eller som det ellers høvde. Noen skriftlig lov om denne aktiviteten kom ikke før med jordskiftet i 1903.

Brenntorven er laget under lyngtorven. Det er gamle planterester som er presset sammen gjennom årtusener, og faktisk er blitt konsentrert ved. Det gir et godt brensel som holder godt på varmen, men gir mye aske.

Torvspadingen var en lang prosess. Først måtte lyngtorven fjernes, oftest i en stor firkant. Så begynte man å stikke ut lomper, så dype som spaden kunne rekke. Disse store, tunge myrprismene ble så av kvinnfolkene spredt ut på myra og delt opp i skiver. Når man hadde spadd ut hele firkanten, begynte man på et nytt lag i samme hullet, slik at det til slutt ble en dyp sjakt hvor karene stod nedi og spadde og lempet opp torv. Etter at skivene hadde ligget og rennt av seg ble de satt opp mot hverandre slik at de dannet små tak. Slik stod de en tid for å tørke. Når de så var blitt noen lunde harde, ble de satt opp i muer. Det er hauger av form som en høystakk, hvor torven er stablet etter et bestemt mønster slik at det er luftehuller gjennom hele haugen. Når torvet så var tørt, ble det båret inn i en liten sjå på myra og lagret der til det kunne kjøres hjem på vinterføre.

 

Slåttonn

Det ble etter hvert dyrket opp mer og mer eng. På 1800-tallet har nydyrkingen økt arealet til bortimot det dobbelte. I 1863 hadde Jacob Iversen på bruk nr 201 og 202B 21 mål dyrket eng og 10,5 mål natureng. Bruket 202A, som ble drevet av Markus Nilsen og Peder Nilsens sønner, hadde 6 mål dyrket eng og 5,5 mål natureng. Det var også mange såkalte utslåtter. På lave strandsletter eller i glissen skog med jevn bunn var gresset så tett og langt at det gikk an å slå. Viktige naturenger var det i Sandneset og på Stranda. Det var også utslåtte i Buskogen, og på Busletta nede ved fjæra. Langt oppe i Tinden lå ”Ytterslåtta”, hvor det også er bra vekst, men bratt og ulendt.

Ved jordskiftet i 1875 ble det satt opp regler for utslåtte. Syd for gården skulle alle rettigheter tilhøre 201. På nordsiden skulle enhver slå på sin teig, selv om rettighetene formelt var felles. Utslåttene på Stranda var imidlertid så store at man fant det rimelig å dele dem: 202B skulle ha 2/3 av 202A’s strandslåtte mellom første linje og strandbekken.

Det var ikke slåmaskin og sleperive som feide over engene dengang. Hele familien og flere leiefolk måtte ut på marka om en skulle få gresset høstet. Arbeidsfordelingen har imidlertid ikke endret seg. Mannfolkene slo og sette opp hesjer, kvinnfolkene raket og hesjet, og barna hjalp til med å bære gress og å hesje. På godværsdager gjaldt det å få gjort mest mulig, og da ble det ikke tid til å gå hjem til kaffe engang. Et digert spann med saupmelk og en øse ble tatt med ut om morgenen. Det var hele serveringen. Så fikk alle gå borttil å drikke av øsen når de ble tørste.

På god mark gikk slåttekarene systematisk til verks. De gikk gjerne flere i bredden, den ene litt bak sidemannen, og slo en vei fremover. Bak hver mann ble det da en lang haug med gress, ”en skårrgång”.

I utslåttene var det mer tungvint. Her var ofte ulændt og steinet slik at en måtte gå med sigd, og røske der en ikke kom til med redskap. Det var et slags prinsipp hos de gamle at det aldri skulle stå et strå igjen der man hadde slått. De fleste stedene ble gresset båret rått i båtene, fraktet hjem o tørket. I Sandneset hadde man derimot en utløe slik at gresset kunne tørkes her, og kjøres hjem om vinteren.

 

Bærsanking

Utpå sommeren, etter at det meste av høyet var kommet i hus, måtte folket igjen på myran, denne gang for å plukke multer. – og på den tiden var det virkelig bær. I dager og uker var det liv og røre på alle myrer. Særlig barna ble jagd ut til dette arbeidet. Blant de voksne tok det hardt på ryggen, og mange greide ikke å være ute hele tiden. Men for barna var det ingen pardon, ut om morgenen og tilbake om kvelden, selv om ryggen verket og humøret var på bånn. – Ja, så leie av arbeidet kunne de bli at de skar seg et stort bjørkeris og feide over myra slik at bærene falt ned i lyngen. For bort måtte bærene. Det nyttet ikke å komme hjem og si at myrene nå var rensket. De gamle gikk på inspeksjon, og nåde den som hadde latt ett bær stå igjen. Det var en fin liten biinntekt på dette, og med tidens grundighet ble det sørget for at intet nyttbart gikk tapt.

Multene ble plukket i trebauter, neverkorger eller blikkspann. Var de lagt i spann, måtte de tømmes over i trebeholdere så snart spannet var fullt, så saften ikke skulle bli mørk. Hvis de ble plukket langt unna gården, hadde de båt med seg, og fraktet multene hjem. Hjemme ble bærene helt opp i tønder på stabburet. Men det var ikke gangbar salgsvare in naturell. ”Ne’ me’ sjyen”, ved naustene, ble det rigget opp et digert kokekar på en grue, og her ble bærene som skulle selges, kokttil adskillige tønder multegrøt på Kinn.

 

Egg og dun

Også Kinnholmen representerte en del av næringsgrunnlaget. Om våren ble det sanket ganske store mengder egg og dun i fugleværet her ute. Første gang vi hører om dette fugleværet er i tingprotokollen for tinget 2/7-1777 på Vebostad. Da ”lot Jens Mensen Kind fredlyse sit fuglevær Kindholmen”. I bruksbeskrivelsen av 1867 angis verdien av innsamlet egg og dun til å være like stor som verdien av det totale hjemmefisket, 12 spd.

Når det gjelder egg, er det måkefuglene som står for den største produksjonen. De er også først ute (3.mai). Så verper and og ærfugl, og til slutt ternen.

En del egg ble solgt og gav en god liten inntekt, men det var også et godt tilskudd til tidens store husholdninger, og en fin gave til slekt og venner.

Dun ble samlet etter eggetiden. Man samlet i poser og plagg og tok den hjem til rensing. Dunen ble renset på en ramme hvor det var spennt ut tykke ulltråder. Oppå disse ble dunen strødd, og ved å dra hånden frem og tilbake på tvers av trådene, kom disse i vibrasjon slik at.

 

Materielle nyvinninger i det 20. århundre

I tiden etter 1900 kom det ny fart i utviklingen på mange områder. Blant annet gikk fembøringen og åttringen ut av bruk til fordel for motorskøytene. Dette var et stort skritt fremover og åpnet nye muligheter for ferdsel stedene imellom. Men lette, små motorbåter ble ikke vanlige før langt ut i århundredet; så når de unge skulle til Bygda å feire 17.mai eller folket skulle til Gapøya for å handle eller hente post, måtte de fremdeles ro.

Våren 1936 ble det plutselig stor aktivitet på gården. Statens havnevesen påbegynte arbeidet med moloen og voren, mens et større arbeidsgjeng under ledelse av Håkon Skommesvik tok fatt på arbeidet med veien til Finnsæter. Det var en stor innsats som ble gjort på dette veianlegget, men det ble aldri fullført. Den første sesongen var grunnarbeidet ferdig til nordre Skrefjellbekken, alt utført med hakke, spade og trillebør. Så ble en liten lastebil også tatt i bruk for å frakte grus. Den ble sommeren -37 transportert utover under en ulidelig spennende tur på en flat pram. Den minste bølgeskvulp kunne her ha ført til at båten hadde gått ned med bilen. Det opprinnelige arbeidsgjenget på veianlegget avsluttet arbeidet da krigen kom, men det ble enda ført videre av stedets egne folk.

På havneanlegget ble det arbeidet i to sesonger denne gangen. Den store knausen som tidligere stengte hele støa, ble minert bort, og det ble støpt betongmolo med vor. Endel år senere ble voren gjort lengre og høyere, samtidig som moloen ble forsynt med en stor bølgebryter.

Det første fremstøt som man gjorde i retning av elektrisk lys på Kinn, var at det ble satt opp en vindmølle i 1937. Man hadde til da regnet stedet for et ordentlig ”blåsterhåll” (sted hvor det alltid blåser), men nå fikk man sanne at det ikke er så rent få dager uten vind heller. Det var med andre ord en meget ustabil strømkilde. I 1951 gikk man derfor til det skritt å bygge et større vannkraftverk. Det var et meget stort arbeidsom ble nedlagt i bygging av dam, legging av rør og montering av maskiner. – Men så ble da også et solid anlegg som forsynte gården medstrøm innesten 15 år. Den tredje og siste fase i arbeidet for å gi Kinn permanent elektrisk strøm, ble gjennomført vinteren 1969, da gården ble knyttet til nettet på vestersida.

Hvis en nå til slutt tenker igjennom Kinns 800 år lange historie, og danner seg et tverrsnitt av den, får en et bilde av menneskers kamp for å temme naturen og nyttiggjøre seg dens grøde. Det er beretningen om folk som ikke var redde for å ta et tak, eller for å møte motgang. I vår moderne tid er det få igjen av disse. Tiden og samfunnet har for mange skjult de verdier som ligger i å dyrke den jord forfedrene har opparbeidet. Noen pakket sammen og reiste – andre ble og fortsatte å kjempe. Historien vil bare huske de som ble.